Middelalderens kaupang på Hamar var Norges eneste innlandsby i middelalderen. I dag er det få spor etter den lille byen. Kommer man veien fra dagens Hamar sentrum gjennom villabebyggelsen, åpner landskapet seg og man ser ut over Domkirkeodden der kaupangen engang lå.
I dag er området et yndet rekreasjonsområde med turstier som slynger seg langs Mjøsa, mellom gamle hus og moderne arkitektur som utgjør Hedmarksmuseet på Domkirkeodden.
Den gamle steinlåven fra Storhamar Gård ruver på området, der den står, bygget over restene av middelalderens bispeborg. Ytterst på odden ligger Domkirkeruinene, under et enormt overbygg av glass og stål. Mjøsa vasker dovent mot lange strender der det før var brygger og handel. Store gressplener og majestetiske løvtrær har overtatt plassen til Olavsklosteret, katedralskolen og kannikenes gårder. Det er vanskelig å forestille seg at denne idyllen for 450 år siden yret av liv og leven, med et bispesete i en befestet gård, en katedral og en hel by med håndverkere og kjøpmenn, munker, prester og studenter.
Hamar var det eneste av middelalderens administrative sentra i Norge som gikk til grunne. Restene etter klosteret, hospitalet, katedralskolen og alle bygårdene hviler i dag under bakken på museumsområdet og det nærliggende boligområdet. Arkeologiske utgravninger har etter hvert avdekket størsteparten av bispens borg og gitt oss et innblikk i den gamle Hamarkaupangens liv i fred og krig. Likeså har senere års utgravninger på kirkegårdsområdet rundt domkirkeruinene gitt oss spennende kunnskap om menneskene som levde i her i middelalderen.
Hamardomen
Ytterst på Domkirkeodden ligger ruinene etter middelalder-Hamars domkirke, oppført mellom 1153/54 og 1200. Beliggenheten på oddens høyeste punkt, fjellhammeren som har gitt byen navn, gjorde domkirken til et mektig landemerke. Kirken ble bygd i fint tilhogde kalksteinskvadre, antagelig hentet fra fast fjell på Domkirkeodden eller fra Furuberget nær ved. Den opprinnelige byggestilen var romansk, senere utvidelser er i gotisk stil. Etter reformasjonen ble bispesetet på Hamar lagt inn under Oslo, domkirken mistet sin betydning og forfallet satte inn. I 1567, under syvårskrigen, ble domkirken hardt skadet i brann. Etter dette ble den aldri satt i stand og i løpet av de følgende århundrene falt tårn og vegger ned, og ruinen ble brukt som stenbrudd av lokalbefolkningen. En søylerekke og lave steinmurer dekket av stein var alt som stod tilbake.
Etter hvert som man igjen begynte å interessere seg for Hamars stolte fortid, kom domkirkeruinene til heder og verdighet igjen, og ble et symbol for Hamar, og for Norges storhetstid i høymiddelalderen. På 1980-tallet var den berømte søylerekka truet av frostsprenging etter århundrers eksponering for vær og vind. Den midlertidige løsningen ble å kle ruinen inn i grønn presenning. 13 år senere, i august 1998 foretok H.K.H. Kronprins Haakon den offisielle åpningen av vernebygget i glass og stål over ruinene av den nesten 900 år gamle katedralen, som nå er sikret for ettertiden.
Vernebygget, som ofte kalles Hamardomen, er en av Europas største glassbygninger med en grunnflate på mer enn 2600 m², og med til sammen 4800 m² glassflate som bæres av en stålkonstruksjon som veier 150 tonn. Den arkitektoniske løsningen representerer et nybrottsarbeid innenfor kulturvernet, og forener det beste innen norsk arkitektur og teknologi. Vernebygget er Miljøverndepartementets største enkeltsatsning noensinne innen kulturminnevern. Den imponerende strukturen, også kalt glasskatedralen, er tegnet av M.N.A.L. Kjell Lund hos Lund & Slaatto Arkitekter A/S. Bygget har vakt internasjonal oppsikt, og høstet stor anerkjennelse både i Europa og USA. I tillegg til den bevaringsmessige funksjonen fremstår vernebygget som et monumentalbygg, der ruinene og Domkirkeoddens historiske og kulturelle verdier gis enestående muligheter til formidling i form av vandringer, konserter, teaterforestillinger og kirkelige handlinger.